13 og en halv time i barnehage

Det er juni. Sommeren er på sitt varmeste og naturlig nok blir man lat etter lange dager i varmen. Man trenger hvile. Søvn. Det er akkurat da telefonen ringer.

Hei, det er Anne fra Nordheim barnehage, sier stemmen i telefonen. - Eh, javel, grynter jeg søvndysset. Jeg ser på klokken. Halv ni. Kan bare glemme ti timer på puten nå. - Vi trenger en vikar siden John er syk i dag. - Å, ja, svarer jeg. Da husker jeg fjernt runden jeg gikk med CVen min til de lokale barnehagene på jakt etter arbeid. Jeg trenger denne jobben. Trenger pengene. - Når begynner jeg da? spør jeg litt mer våkent. - Så snart som mulig.

Klokken er ti over ti. Anne, telefonstemmen, er en kvinne rundt trettifem og ser ut til å ha peiling på barnehagen. Hun viser meg til avdelingen min. Tiriltoppen. Jeg hilser på avdelingslederen, Sigrid. Hun er litt søt. Kanskje tjuefem. Det er bare hun og jeg, og seksten lekende unger. Hva gjør jeg nå? tenker jeg. Samtidig ser jeg meg litt usikkert rundt. Seksten fremmede unger. En liten gutt sitter på en benk og manøvrerer den radiostyrte bilen sin. - Stilig, utbryter jeg. - Ja, det er min bil, svarer han og styrer bilen rundt beina mine. Jeg spør hva han heter, og han svarer Henrik. Så presenterer han resten av ungene der. - Hva heter du, da? spør Henrik og ser på meg. - Jørn, svarer jeg kort. Han smiler og sier at det rimer på ørn. Haha. Alle ungene ler.

Nå er det tid for frokost. Alle ungene har tykke skiver oppi matboksene. Jeg heller melk i glassene deres. Er servitør, liksom. Ungene blir med ett urolige. Jeg er ny og de føler seg utilpass. Forandring fryder tydeligvis ikke. Derfor må jeg testes, tenker de. Prøve grensene som det heter i barnepsykologien. De hoier og griser melk utover bordet. Sigrid hever stemmen og sier bestemt at de må gi seg med det griseriet. De kapitulerer. Lettet følger jeg med på konversasjonen mellom de små. Den ene spinner videre på den andre sin løgn om hva som skjedde etter gårsdagens barnehageopphold. Jeg er lost. Hva er det som er så morsomt?

Så prøver de grensene igjen. Nå er det den eldste av dem som leder an. Hun har spist opp maten og har fått tillatelse til å gå fra bordet. Lotte, som hun heter, har funnet sitt våpen. Et åttitallsrosa pledd. Slenger det over hodet mitt og holder det fast. De andre følger etter. Noen slår meg med plastkoppene sine. De roper og ler. Heldigvis har alt bråket alarmert den unge avdelingslederen. Hun skjenner på Lotte og de andre. Hun ber dem i stedet gjøre seg klare til å gå ut. Jeg puster lettet ut. Bretter pleddet sammen og legger det på plass. - Er de alltid sånn? spør jeg Sigrid da jeg har kommet meg etter angrepet. - Nei, men i starten kommer de til å prøve grensene dine så snart de får muligheten.

Vel ute på den store lekeplassen, skinner solen fra klar himmel. Jeg rusler rundt og ser på ungene som leker. Stille grubler jeg på om jeg var like utspekulert og slem i barnehagen. Jeg kan i hvert fall ikke huske det. Kanskje jeg har fortrengt det. Nå er det enda flere ukjente fjes rundt meg. Noen sykler på trehjulinger, andre leker i sandkassen og atter andre disser( les: husker eller rondser.) - Jørn, ka du gi meg fart, spør Lotte den onde og ser på meg med alt annet enn et ondskapsfullt blikk. - Hm, joda, greit det. Jeg går bort til dissen med Lotte på og gir fart. - Mer, hviner hun. Det virker som hun har det gøy. Og offeret fra pledd-angrepet ser ut til å være godtatt som disseakselerator. Slik fortsetter dagen. Kongejobb, tenker jeg, bortsett fra Lotte-episoden.

Dag to. Med friskt mot og en dags erfaring er det på an igjen, som Jan Eggum synger. Nå er jeg godt vant. Kan rutinene. Vet hva jeg skal gjøre. Vet at det er lov å ha det gøy. Jeg får lyst å spille gitar. Sigrid forklarer at jeg kan prøve den noe ødelagte gitaren. Tiriltoppen sin gitar. Avdelingen min. Med gitaren på fanget får jeg total oppmerksomhet fra ungene. Jeg spiller noen akkorder. De blir henrykte. - Kan dere denne? spør jeg mens jeg slår den første D-duren i "Se min kjole". De kan bare det røde og blå verset. Men jeg fortsetter. Og de sperrer øynene opp, da jeg noe ufrivillig synger solo. - Ehm, jeg er ikke så flink til å synge, unnskylder jeg meg. Men det bryr de seg ikke om, de vil ha mer. Liksom romerne higet etter brød og sirkus, higer ungene på Tiriltoppen etter flere barnesang-klassikere. Etter å ha vært igjennom et sett bestående av "Haba Haba", "Lisa gikk til skolen", "Små rompetroll", "Puff den magiske dragen", "En og to og tre indianere" og "Se min kjole" to ganger, var de mettet.

På tide å leke ute i solen. Denne dagen er jeg fast ansatt som disseakselerator for alle Tiriltopp ungene. De pisker meg hardt. Mer, mer krever de. Får kun ta korte pauser. Henrik, gutten med radiobilen, vil ha fart. - John (han jeg er vikar for) gir masse fart, sier han påståelig. - Å, ja, da skal du få Johnny-fart, svarer jeg. Og Johnny-fart ble det. Men Henrik stakkaren taklet ikke Jørn sin versjon av Johnny-fart. Etter å ha gitt gutten uforsvarlig stor fart, faller han gjennom hullet i dissen og skraper kneet mot den harde sanden. Dette ser stygt ut, tenker jeg lettere nervøst. Han ser på blodet som pipler ut fra såret. Ser så bebreidende på meg. Så kommer vrælet. Det er bare griser som hyler verre enn en femåring med en skrape på kneet. - Hva nå? tenker jeg. Men så plutselig slår den faderlige autopiloten seg på. Jeg går mot Henrik, setter meg ned på huk og spør hvor han har vondt. - Her, hikster han og peker på det blodige kneet. - Skal jeg blåse på? spør jeg med medfølelse i stemmen. - ja, sier Henrik gråtkvalt. Jeg blåser forsiktig. Han roer seg. Tørker bort en tåre og litt snott rundt nesen og munnen. - Trenger du plaster? spør jeg litt mindre bekymret. - Nei da, det er bra nå, sier Henrik. Så løper han mot trehjulingen og setter seg til å trø rundt på plassen. Det var det. Ikke noe takk for hjelpen, der nei. Resten av dagen flyter jeg på en bølge av stolthet etter å ha taklet en grinende unge.

Dette var mine opplevelser fra de to juni dagene , da jeg var fungerende-barnehageassistent-vikar. Kul tittel. Men for å være helt ærlig, så har jeg aldri vært mer sliten av arbeid enn nettopp disse 13 og en halv timene. Derfor innvilger jeg meg litt ferie til å slappe av og komme til hektene igjen.